Venezia… I siste uke stakk jeg over til Venezia, den vakre byen som sakte synker i havet. Venezia er mer en tusen år gammel og det kan man også se. Bygningene er nesten meltet sammen med tiden og har “aldersflekker” grunnet tid og sjøvann. Man har sett bilder av det hele sitt liv, men når man drar dit første gang er det likevel en utrolig rar følelse at gatene faktisk er laget av vann! Det som er rarere er at det som holder byen oppe er gamle vedstolper som boret ned i bunnen av havet. Minn venn jeg bodde hos og er derifra fortalt meg at når den først ble bygget var det en blanding av myre og land og at med tiden har vannet steget.

Venezia synker 1 cm hvert år og ikke hjelper det at havnivået stiger samtidig drastisk. Man innbiller seg at det ikke blir mange flere generasjoner som kan nyte denne historiske perlen før den synker og blir en slags italiensk Atlantis. Byen selv er jo fantastisk men det er ikke kulturen så mye lenger. Det vil si, Venezia er blitt en turist koloni, hvor man må passe seg på gapende mennesker med selfie sticks og solkrem. Kultur finnes det likevel nok av i seg selv, grunnen til at jeg besøkte denne gangen var den store kunst biennalen og er en av de største internasjonale kunstfestivalene i verden.

Det var jo nok et visuelt eventyr, så mye å se! To av mine venner deltok i den islandske utstillingen så det var det masse fest og feiring og møting med venner fra Reykjavik jeg ikke har sett i årevis. Jeg var der i fire dager men når jeg kom hjem føltes det som to uker, så mange opplevelser på kort tid. Ønsker dere ellers en fin kristihimmelfarts dag og håper det er like nydelig vær i Norge som det er i Berlin 🙂 Liebe Grusse!

/Ariel